Hans J. Hans Joachim Weitz Ordine dei libri (cronologico)

Goethe var overtydd om at alle fenomen i den levande naturen var knytte til kvarandre, og karakteristisk for denne romanen, som for fleire av verka til Goethe, er blandinga av litteratur med naturvitskaplege tema. Valskyldskapane skildrar ein kollisjon mellom moral- og naturlovene. Utgangspunktet for romanen var teorien til den svenske kjemikaren Torbern Olof Bergman, som skildrar korleis to og to kjemiske bindingar vert løyste opp og så smeltar saman på tvers av elementa. Goethe overfører dette fenomenet, som vart kalla «valskyldskap», til dei fire hovudfigurane i romanen, to kvinner og to menn. Dette grunnkonseptet er basert på at naturkreftene som også kan tolkast som kjensler og lengt, overstyrer fornufta, moralen og dei tronge, tradisjonelle rammene i samfunnet. Goethe såg sjølv på Valskyldskapane som eit av sine mest vellykka verk. Med romanen skreiv den elles så positivt innstilte bestseljarforfattaren sin einaste eigentlege tragedie. Han brukte element frå den greske tragedien, kombinert med element frå romantikken, som han sjølv var ein uttalt motstandar av, og enkelte har lese verket som ein parodi på romantikken. - Det er ikkje ei einaste linje i Valskyldskapane eg ikkje kunne ha opplevd sjølv, sa forfattaren nokre år før sin død, og overlét tolkinga av i kva grad det er Goethe sjølv vi møter i boka, til lesaren.

The Persian poet Hafiz, a lover of language, embodies in his 14th-century Diwan the "bride of words," mystically celebrating God, wine, and love. Johann Wolfgang von Goethe adopted this image in 1814, presenting it as a motto for his work in the West-Eastern Divan, highlighting his homage to Hafiz. In his engagement with Hafiz, Goethe creates a sensual piece of world literature that encompasses the entire spectrum of literary possibilities. He marries everyday and elevated speech, euphoric and ironic tones, seeking the "intoxication of love, song, and wine" within the harem of words. Particularly in the book Suleika, a masterpiece dedicated to the 30-year-old Marianne von Willemer, the connection between work and creator becomes evident: "Loving each other will be the bliss of paradise." Marianne contributed some of the most beautiful poems to Suleika, intensifying the dialogue between the young Suleika and the aged Hatem. Goethe's poetry is a rapturous declaration of love for poetry, uniting East and West, spirit and humor, youth and age.